smella

Da jeg var yngre hadde jeg store håp og ønsker for meg selv. Jeg skulle bli noe stort, en person med stor innflytelse langt utover min vennekrets. Jeg skulle bli ei flink mor ei flink kone og ei god venninne. Jeg skulle bli en flinkis som taklet alle livets sider.

Nå er det slik at jeg er fornøyd med å være en ansvarlig voksen som min mor og far synes har klart seg bra her i livet. At jeg har noe å bidra med i samtalene med mine foreldre og kan hjelpe til når min far feirer 75 årsdag, og at jeg tar kommandoen og ønsker velkommen og gjerne holder en tale til ham. Mine ambisjoner strekker seg hit. På mange områder er det tøft nok å bare være – et menneske, å komme seg gjennom dagen uten de store katastrofene. Skal jeg så føle meg vellykket eller mislykket eller noe midt imellom? Det kommer vel an på forventningene jeg har til meg selv. De har blitt mer realistiske med årene, heldigvis.