smella

Hvorfor vet vi så godt hva andre trenger og så lite hva vi selv trenger. Jeg så på TV her om kvelden på Livet i Fagervik der pappaen til Johan skulle prøvesynge i bygdas blandakor. Han har lenge vært ensom og jeg husker jeg tenkte at han er tøff som har mot til å starte med noe nytt. Men da han kom til samfunnshuset og hørte koret synge, fikk han kalde føtter. Men han ble allikevel hanket inn av dirigenten, et fyrverkeri av ei dame. Hun gav han ros og oppmuntret han. Jeg ble rørt og tenkte at dette hadde han godt av. Så selvfølgelig som bare det.

Men når det gjelder meg selv ser jeg ikke like selvfølgelig hva jeg trenger. Jeg undrer om jeg har fordommer overfor meg selv. Går det an? Blir vi blind for egne evner og ønsker? Eller mangler vi objektivitet til å skille mellom hva som er bra for oss og hva som ikke er bra for oss. Og bryr vi oss for mye om hva andre mener om oss. Vi skulle hatt et primalskrik fra vårt dype indre som gav lyd fra seg hver gang vi står overfor et vanskelig valg. Men så enkelt er det ikke.