smella

¨Det er som middelalderens fordømmende tro omgir meg, når jeg ser de flammende religionsfyrster utøve sin virksomhet. Det er når frelse oppnås gjennom å leve etter et sett av regler som gjelder alle. Og de som ikke lever etter disse reglene, blir utstøtt eller enda verre tatt livet av. Hvorfor har vi menneskene slike gudetroer som begrenser våre liv og tar fra oss muligheten til egne valg. Ingen moralske eller etiske spørsmål trenger andre svar enn de som står i skriftene. Troen løser alle problemer. Mon tro om ikke den enkelte av oss favner videre.

Jeg er en betrakter i mitt eget liv. Aller best liker jeg og betrakte mennesker. De som haster avgårde til noe eller de som tar seg tid og stopper opp litt, eller de som har noe til felles som gjør at de er sammen. Jeg ser på TV, går på kino,  googler og hører på musikk. Du kan si at jeg lar meg underholde av andre. Når ble jeg en betrakter. Tidligere var jeg definitivt en deltaker. Jeg spilte håndball, danset og trente. Dro på besøk til venner, dro til skogs. Jeg bidro aktivt til det som skjedde med meg. Kan det være at  den verden vi lever i tar fra mennesker initiativet, det som gjør at vi bidrar til at noe skjer i våre liv.

Min datter kom med et hjertesukk i dag. «Mamma, jeg skulle ønske jeg hadde en bestevenninne som liker meg som jeg er». Hun er 12 år og i den alderen alle kler seg likt, mener de samme tingene og driver med det samme. Men ikke Johanna. Hun er allerede en individualist men skjønner ikke at det i hennes vennekrets ikke er en fordel. Så hva kan en mor si. Jeg fortalte henne at hun som går siste året på barneskolen , bare har truffet medelever på samme trinn og på samme skole. På ungsomsskolen treffer hun andre elever som kommer fra andre barneskoler. På videregående treffer hun elever fra hele byen og som student treffer hun elever fra hele landet. Så dette er bare starten på hennes forhold til andre mennesker. Med tiden treffer hun noen som deler hennes interesser og som liker henne for den hun er. Det er vanskelig å skjønne når du er 12 år, når venner betyr alt og du ikke har en bestevenn.

Da jeg var yngre hadde jeg store håp og ønsker for meg selv. Jeg skulle bli noe stort, en person med stor innflytelse langt utover min vennekrets. Jeg skulle bli ei flink mor ei flink kone og ei god venninne. Jeg skulle bli en flinkis som taklet alle livets sider.

Nå er det slik at jeg er fornøyd med å være en ansvarlig voksen som min mor og far synes har klart seg bra her i livet. At jeg har noe å bidra med i samtalene med mine foreldre og kan hjelpe til når min far feirer 75 årsdag, og at jeg tar kommandoen og ønsker velkommen og gjerne holder en tale til ham. Mine ambisjoner strekker seg hit. På mange områder er det tøft nok å bare være – et menneske, å komme seg gjennom dagen uten de store katastrofene. Skal jeg så føle meg vellykket eller mislykket eller noe midt imellom? Det kommer vel an på forventningene jeg har til meg selv. De har blitt mer realistiske med årene, heldigvis.

Hvorfor vet vi så godt hva andre trenger og så lite hva vi selv trenger. Jeg så på TV her om kvelden på Livet i Fagervik der pappaen til Johan skulle prøvesynge i bygdas blandakor. Han har lenge vært ensom og jeg husker jeg tenkte at han er tøff som har mot til å starte med noe nytt. Men da han kom til samfunnshuset og hørte koret synge, fikk han kalde føtter. Men han ble allikevel hanket inn av dirigenten, et fyrverkeri av ei dame. Hun gav han ros og oppmuntret han. Jeg ble rørt og tenkte at dette hadde han godt av. Så selvfølgelig som bare det.

Men når det gjelder meg selv ser jeg ikke like selvfølgelig hva jeg trenger. Jeg undrer om jeg har fordommer overfor meg selv. Går det an? Blir vi blind for egne evner og ønsker? Eller mangler vi objektivitet til å skille mellom hva som er bra for oss og hva som ikke er bra for oss. Og bryr vi oss for mye om hva andre mener om oss. Vi skulle hatt et primalskrik fra vårt dype indre som gav lyd fra seg hver gang vi står overfor et vanskelig valg. Men så enkelt er det ikke.